FORUT

Forfatter: Ida Oleanna Hagen

  • Hvordan skaper man en jobb?

    Hvordan skaper man en jobb?

    Utviklingsministeren snakker fornuftig om at jobbskaping må bli et hovedmål for norsk bistand. Men en jobb er sluttproduktet. Det som er interessant, er hva som ligger under.

    Dette er en kommentar skrevet av Ida Oleanna Hagen, generalsekretær i FORUT.

    I en landsby på Sri Lanka ligger butikken i stua. Der står Kajtha (30) bak disken, noen skritt fra der barna gjør lekser. Hun selger det folk i landsbyen trenger, og hun tjener penger på det. Men hvordan ble denne jobben til?

    Hun måtte kunne lese og regne for å føre regnskap. Hun måtte ha litt penger til å starte opp. Hun måtte ha rett til å bestemme over pengene hun tjente – noe som ikke er selvsagt. Hun måtte være frisk nok, i kropp og hode, til å stå opp hver morgen. Det måtte finnes folk i landsbyen med penger å handle for. Og hun måtte ha andre kvinner rundt seg som gjorde det samme, som hun kunne dele risiko og erfaringer med.

    Hun skapte jobben selv, i det øyeblikket forutsetningene var på plass.

    Ministeren har rett

    Denne uka slo utviklingsminister Åsmund Aukrust fast i VG at jobbskaping blir det viktigste målet for norsk utviklingspolitikk framover. Det er konklusjonen etter Prosjekt Vendepunkt, som ender i en stortingsmelding neste år.

    Unge mennesker i det globale sør sier det selv: det de ønsker seg mest, er arbeid og en trygg inntekt. Det kom også nylig fram i en undersøkelse gjort av Strømmestiftelsen blant Generasjon Z i fire land.

    Aukrust har rett i at dette også handler om vår egen sikkerhet. Samfunn uten framtidshåp blir ustabile samfunn.

    Vi er altså enige i målet. Vi er bare bekymret for veien dit.

    Ida Oleanna Hagen, generalsekretær i FORUT, og Åsmund Aukrust, utviklingsminister (Ap), fra et besøk i august 2025.

    Det som stopper folk fra å jobbe

    Her er noe nesten ingen kommer til å snakke om i denne debatten: rus og psykisk helse.

    I mange av samfunnene FORUT jobber i, forsvinner husholdningens inntekt før den når fram til barna. For noen blir pengene brukt til alkohol. Familien kan ha to inntekter og likevel mangle penger til skolebøker.

    Og dårlig psykisk helse er en av de aller største årsakene til tapt arbeidsevne i verden. I lav- og mellominntektsland har svært få med psykiske lidelser noe behandlingstilbud i det hele tatt. Man kan ikke satse på arbeid og samtidig overse det som hindrer folk i å arbeide. Dette er en del av grunnmuren for å skape jobber.

    Inntekt er ikke det samme som makt

    Folk må ha reell makt til å endre sine egne liv. En kvinne kan tjene penger og likevel ikke bestemme over dem. 

    I noen samfunn har hun ingen rett til å eie jord, ingen bankkonto i eget navn, og lite beskyttelse hvis mannen tar det hun har tjent. Vi vet også at vold i hjemmet i noen tilfeller øker når kvinner begynner å tjene egne penger, nettopp fordi inntekten utfordrer maktforholdet i familien. En jobbsatsing som ikke tar høyde for dette, kan i verste fall gjøre livet farligere for dem den skal hjelpe.

    Butikken har endret hverdagen til Kajtha og familien, men vel så viktig er fellesskapet av kvinner rundt. Dette er kvinner som vet hva de har krav på, og som står sammen om å kreve det.

    Det samme gjelder barna. Barnekonvensjonen gir dem rett til skolegang, til hvile og lek, og til beskyttelse mot økonomisk utnyttelse. Barnearbeid er også arbeid. Men en inntekt som forutsetter at et barn slutter på skolen, flytter bare fattigdommen én generasjon fram i tid. Det må være anstendig arbeid vi snakker om.

    Hvordan telle?

    Når noe blir hovedmål, følger målingen etter. Og «antall jobber skapt» er en forførende indikator: den er lett å telle, den gir raske tall, og den ser flott ut i en årsrapport.

    Problemet er at grunnmuren ikke lar seg telle på samme måte. Helse, utdanning, rettigheter og endrede normer er forutsetninger, ikke resultater, og de risikerer å bli nedprioritert nettopp derfor.

    Noen forsvinner også helt ut av statistikken. Butikken i stua dukker neppe opp i noen sysselsettingsoversikt. Den er uformell, hjemmebasert og drives på deltid. Slik ser mesteparten av kvinners arbeid ut i verden. Måler vi jobbskaping i registrerte arbeidsplasser, kan kvinnene bli usynlige. Det som er usynlig, blir sjelden prioritert.

    Aukrust peker på at de store pengene ligger i private investeringer. Det stemmer for kraftverk, veier og industri. Men ingen investeringsfond finner fram til en kvinne som vil åpne butikk i stua. Der er ofte lokalsamfunnet infrastrukturen, sammen med sivilsamfunn, lokale myndigheter og lokalt næringsliv. Det må ministeren huske.

    Norge skapte ikke sine egne jobber

    Vi kan se på vår egen historie. Norsk arbeidsliv hviler på helsevesen, skole, barnehager, likestilling og en folkehelsepolitikk som forebygger skader. Disse tiltakene ble innført fordi de var riktige – og resultatet er et av verdens best fungerende arbeidsmarkeder.

    Vi bygde det norske arbeidslivet ved å gjøre folk i stand til å jobbe. Og hvilke jobber som faktisk trengs på Sri Lanka, det vet vi ikke i Norge. Hvilken butikk som kan overleve i akkurat denne landsbyen, avhenger av hva naboene mangler og hva de har råd til. Det vet de som bor der. Jobbskaping planlagt ovenfra treffer dårligere enn jobbskaping muliggjort nedenfra.

    Drømmen om en jobb

    I høst skal tusenvis av norske barn diskutere nettopp dette gjennom FORUTs pedagogiske kampanjer i barnehager og skoler. Hvorfor er arbeid og inntekt viktig? Hva er en drømmejobb? Og hvorfor ser svarene annerledes ut for barna til Kajtha enn for dem?

    Barna ser sammenhengene. Det bør stortingsmeldingen også gjøre.

  • Zambia: – Kampen for likestilling er personlig

    Zambia: – Kampen for likestilling er personlig

    – Dette handler om mye mer enn politikk. Kampen for likestilling er personlig, sier Bertha Chulu (27).

    Hun er nestleder i FORUTs partner Young Women in Action (YWA) i Zambia, en rettighetsorganisasjon drevet av – og for – unge kvinner. 

    Zambia er et mangfoldig land. 73 språk og minst like mange kulturer og tradisjoner. 

    Samtidig er Zambia et patriarkalsk samfunn, der menn historisk har hatt mest makt – og fortsatt har det. Fattigdom og store sosiale forskjeller gjør situasjonen enda vanskeligere for mange jenter og unge kvinner. Det er nettopp derfor Young Women in Action ble startet.

    I dag samarbeider FORUT og YWA blant annet om forebyggende arbeid og politisk påvirkning for en alkoholpolitikk som fremmer folkehelse – spesielt for kvinner og jenter.

    Her formes politikken av dem som selv kjenner urettferdigheten på kroppen. Ingen i ledelsen er over 35 år – det er en regel.

    Fire styremedlemmer har tatt seg fri for å møte oss på kontoret. De jobber alle fulltid andre steder og bruker fritiden sin i Young Women in Action.

    Jeg blir både imponert og inspirert av å snakke med disse unge kvinnene. Jeg spør om de vil fortelle sine historier. 

    Hvorfor er kampen for likestilling så personlig for dem?

    – Jeg visste at noe var urettferdig

    Den første som snakker, er Thokozile Banda (24). Hun er ansvarlig for juridiske saker i styret og jobber ved Transparency International Zambia i avdelingen for rådgivning og juridisk bistand til borgere.

    Hun begynner med barndommen:

    – Jeg vokste opp hos bestemoren min og storfamilien min, og tidlig virket det som om mine huslige plikter ble ansett som viktigere enn utdanningen min fordi jeg var jente. Det ble til og med sagt rett ut at en fremtidig ektemann ville gjøre det vanskelig for meg hvis jeg ikke var flink i husarbeid.

    – Jeg husker at jeg gjorde motstand — jeg følte at det ikke var riktig at jeg skulle behandles annerledes fordi jeg var jente.

    – Jeg så at mange zambiere ble oppdratt på samme måte.

    Allerede som 13-åringer begynner mange jenter å forsvinne fra skolen på grunn av tidlige graviditeter, barneekteskap eller ulike former for utnyttelse av voksne, som såkalte sugar daddies, for å tjene penger til mat. Noen opplever også seksuelle overgrep fra lærere eller bussjåfører for å få fortsette utdanningen sin.

    Verre å ha mensen enn å bli gravid?

    – Av de 60 jentene jeg gikk på videregående med, var det bare en håndfull som kom seg gjennom skolen og kunne begynne på høyere utdanning. Det er hjerteskjærende; myndighetene, skolene og politiet må gjøre mer for å bryte denne fattigdomssyklusen for jenter, sier Thokozile.

    – Hvis du blir gravid som 13-åring, må du skaffe mat til barnet ditt, og skole blir enda mer uoppnåelig.

    Hun forteller også om en virkelighet mange sjelden snakker om.

    – Når du er fattig og ikke har råd til bind eller tamponger, må jenter i noen avsidesliggende områder sitte under et tre under menstruasjonen slik at blodet kan renne ned i et hull i bakken. For mange jenter er det verre enn å bli gravid.

    – I tillegg til at de mister en uke skole hver måned, blir de utsatt for infeksjoner og insektbitt mens de er isolert ved dette treet.

    Til slutt legger hun til:

    – Det er derfor jeg er med i YWA – jeg skjønte at jeg måtte slå meg sammen med andre unge kvinner. Vi trenger en holdningsendring – blant menn og kvinner, gutter og jenter, og i politikken.

    Det stikker like mye i hjertet mitt som i Thokoziles sitt når hun forteller. 

    Det gjør vondt at det fremdeles er helt grunnleggende menneskerettighetsbrudd som hindrer jenter og kvinner i å ha makt i egne liv.

    Når beslutningene tas uten kvinner

    Bertha Chulu (27), nestleder i styret, nikker og sier at hennes bakgrunn og historie er ganske lik som Thokozile sin.

    Hun jobber i organisasjonen Healthy Learners som koordinator for politisk påvirkning og myndighetskontakt. Hun beskriver seg selv som en lidenskapelig global helse-entusiast.

    – Det er derfor det har vært så smertefullt å innse at alle viktige globale helsepolitiske beslutninger tas av menn, mens de fleste helsearbeidere på bakken er kvinner.

    Hun fortsetter:

    – Alle bildene som illustrerer globale helseutfordringer viser som regel kvinner — men de er ikke til stede i rommene der beslutningene tas. Det gjør meg rasende.

    Bertha er også opptatt av diskriminering på arbeidsplassen, der mange kvinner tvinges til å møte et vanskelig dilemma: å velge mellom å bli gravid eller satse på karrieren.

    – Må vi virkelig velge?

    De andre nikker gjenkjennende.

    Hun forklarer at unge kvinner som klarer å få en jobb, ofte møter grov diskriminering når de blir gravide og tar fødselspermisjon.

    Politikken er ikke annerledes. Bare 15 prosent av parlamentsmedlemmene i Zambia er kvinner.

    – Det virker lettere å vedta en likestillingslov enn å faktisk gi plass til flere kvinner. Det er så mye hykleri. Det er derfor jeg er med i YWA.

    Å miste – og finne tilbake – stemmen sin

    Dorcus Chifunda (27) er styrets informasjonssekretær og jobber til daglig i Strong Minds som HR- og lederassistent.

    Men det var ikke karrieren hun drømte om som ung.

    Hun satset først på matematikk og IT — fagfelt dominert av gutter. «Dette er ikke et sted for kvinner», var holdningen hun møtte under studiene og i starten av arbeidslivet.

    – Jeg hadde så lyst til å jobbe med IT, sier Dorcus.

    – Men jeg krympet meg i møter når noen spurte hvem som kunne teknologi. Jeg turte aldri løfte hånden. Jeg trodde ikke jeg var i stand til det — og jeg ga opp den karriereveien.

    I stedet fant hun sitt kall i personalarbeid.

    – Jeg har jobbet for å sikre at både menn og kvinner har like muligheter og får anerkjennelse for kompetansen sin. Å bidra til å skape rettferdige arbeidsplasser og støtte andres vekst — det føles som en seier.

    Hun smiler.

    – Og nå tør jeg å snakke offentlig igjen. Jeg føler at jeg har fått tilbake karrieren min, selvtilliten min og stemmen min.

    En delt smerte

    Nalishebo Siambo (27) er styreleder i YWA og jobber som driftsansvarlig i LOLC Finance.

    Hun har lyttet til de andres historier før hun begynner.

    – Jeg kjenner igjen smerten deres. Det er en delt smerte. Og vi tar oss sjelden tid til å snakke om den.

    Hennes egen historie begynner også i barndommen. Hun er inspirert av historien til moren sin, som fortsatt gikk på skole da hun ble gravid. Som én av elleve søsken fikk alle brødrene fullføre skolegangen, mens døtrene måtte ta ansvar hjemme. 

    Da Nalishebo vokste opp, så hun det samme mønsteret overalt:

    Jenter måtte gjøre husarbeidet før de gikk på skolen. Guttene slapp.
    Jentene måtte gå. Guttene fikk sykler.

    Da jentene kom frem til skolen, var de utslitte.

    – Mange sovnet i timene av utmattelse, sier Nalishebo.

    – Å måtte være vitne til dette! Det er det som gjør denne kampen personlig.

    – Det er som om jenter forventes å krympe, mens gutter forventes å strekke seg etter mer. Å bli med i YWA var min måte å gjøre det jeg drømte om — å gi makt til unge kvinner.

    – Alle i dette styret er under 30. Vi er en del av utviklingen vi ønsker å se. Her er jeg en aktør, ikke en mottaker. Jeg elsker virkelig rommet jeg har fått ta, sier hun.

    Fra venstre: Nalishebo Siambo (styreleder YWA), Thokozile Banda (styremedlem YWA), Ida Oleanna Hagen (generalsekretær i FORUT), Dorcus Chifunda (styremedlem YWA) og Bertha Chulu (nestleder YWA).

    Råd til oss mødre

    Det har falt noen tårer underveis i samtalen. Jeg er sterkt berørt, både av deres historier og at de selv berøres av å dele den. 

    Jeg tenker på hvilket ansvar jeg selv har, og må spørre disse unge kvinnene om noe personlig.

    Jeg forteller at jeg er mor til to sønner og spør hva de mener jeg bør lære dem.

    Thokozile tar ordet først:

    – Mitt beste råd er å lære sønnene dine å være hensynsfulle og forståelsesfulle, og at jenters utfordringer ikke skal trampes på, ties eller gjemmes bort på soverommet.

    Hun forteller at mange menn behandler mødrene sine godt, men ikke kjærester eller koner.

    – Lær sønnene dine å behandle alle kvinner godt — ikke bare mødrene. Og lær barn å gripe inn når de ser urett. Hvis ikke, er de en del av problemet.

    Bertha henger seg på.

    – Mødre må oppmuntre barna sine til å tenke utover kjønn — til å gjenkjenne urett og til å holde et åpent sinn, sier hun.

    Dorcus mener det er viktig at mødre lærer sønnene sine at konkurransen blir tøffere. 

    – Når vi lykkes med likestilling vil mange dyktige jenter konkurrere om de samme jobbene — og gutter må forstå at de må jobbe like hardt for å lykkes, sier hun.

    Til slutt sier Nalishebo:

    – Verden er hard. Det viktigste mødre kan gjøre er å gi døtre et trygt sted hvor de blir elsket og verdsatt.

    – Og lær sønnene dine dette: De har et ansvar for å gjøre rommet rundt søstrene sine, venninnene sine og kjæresten sin trygt.

    Du kan bidra
  • Når krisen rammer, er kvinner ofte de første som handler

    Når krisen rammer, er kvinner ofte de første som handler

    Dette leserinnlegget ble først publisert av Oppland Arbeiderblad.

    Kvinnedagen handler ofte om lønnsgap, styreplasser og representasjon i toppledelsen. Det er viktige kamper. Men 8. mars er også en anledning til å løfte fram en annen virkelighet: Kvinner som holder lokalsamfunn oppe når kriser rammer.

    Over hele verden spiller kvinner en avgjørende rolle i humanitære kriser. En rapport fra den britiske forskningsinstitusjonen ODI Global viser at kvinneledede organisasjoner ofte er de første som responderer når kriser rammer lokalsamfunn.

    De kjenner menneskene, de vet hvor behovene er størst, og de har tilliten som trengs for å nå fram. Likevel er de ofte kronisk underfinansiert og sjelden invitert inn i de internasjonale beslutningsrommene. Det er et paradoks. For nettopp disse organisasjonene sitter ofte på kunnskapen som avgjør om hjelpen faktisk treffer.

    Vi i FORUT fikk nylig se dette på nært hold på Sri Lanka. I slutten av november i fjor ble landet rammet av syklonen Ditwah. I Kandy-distriktet mistet 243 mennesker livet. Nesten 60.000 familier ble rammet av flom og jordskred.

    Hos Foundation for Innovative Social Development (FISD), som er en lokal partnerorganisasjon til FORUT, jobber det 23 personer. 17 av dem er kvinner. Da katastrofen var et faktum, stilte de seg et enkelt spørsmål på kontoret i Colombo: Er vi klare til å bidra?

    Alle svarte ja. 

    Unge kvinner som aldri før hadde stått i en nødhjelpssituasjon, organiserte innkjøp av mat, vann og hygieneartikler. De pakket nødhjelpspakker fra morgen til kveld. De løftet tunge sekker opp på lastebiler i trange bygater og sørget for at hjelpen nådde fram til lokalsamfunn som hadde mistet nesten alt.

    I Kandy koordinerte 27 år gamle Kumutha (bildet over) nødhjelpsarbeidet mot myndighetene i det hardest rammede området, samtidig som jordskred rammet hennes eget nabolag.

    Historien fra Sri Lanka er langt fra unik. Over hele verden er det kvinner som mobiliserer når kriser oppstår. De organiserer mat, omsorg og trygghet. De lytter til barn som er redde og foreldre som har mistet alt. De holder lokalsamfunn sammen når alt annet rakner. Men altfor ofte blir deres rolle oversett – både i mediedekningen og i finansieringen av hjelpearbeid.

    Kvinnedagen er derfor en god anledning til å minne oss på at likestilling også handler om å anerkjenne og støtte kvinner som allerede bærer et enormt ansvar i sine lokalsamfunn.

    Den er også en anledning til å si takk.

    Da nyhetene om katastrofen på Sri Lanka nådde Norge, bidro mange mennesker i Gjøvik-regionen til FORUTs nødhjelpsinnsamling. Den støtten gjorde det mulig for FISD og andre lokale organisasjoner å handle raskt og hjelpe familier som sto midt i krisen.

    Det er vi dypt takknemlige for. For når kriser rammer, er det ofte lokalt ledede initiativer – og svært ofte kvinner – som gjør den første og viktigste innsatsen. De fortjener mer av både oppmerksomhet, tillit og støtte.

    Les mer om nødhjelpsarbeidet på Sri Lanka
    Ida Oleanna Hagen, generalsekretær i FORUT.

  • Fredsarbeidere flest bor ikke i New York eller Oslo

    Fredsarbeidere flest bor ikke i New York eller Oslo

    Dette debattinnlegget ble først publisert av Dagsavisen.

    Statsledere fortsetter å bombe hverandre. Epstein-avsløringene gjør at bildet av Norge som fredsnasjon slår sprekker. Men mens vi diskuterer troen på stiftelser og tenketanker, står et langt større lag på vakt for freden – hver eneste dag og natt.

    Med norske skattebetaleres penger, kanalisert gjennom norske organisasjoner, støttes lokalt ledet fredsarbeid i noen av verdens mest sårbare samfunn. 

    De fleste fredsarbeidere bor verken i Oslo eller på Manhattan. De bor der konfliktene har satt – og setter – dype spor.

    Da de norske fredsforhandlingene på Sri Lanka strandet, forsvant overskriftene. Men fredsarbeidet stoppet ikke. På grasrota fortsatte kvinner fra begge sider av konflikten å møtes – i barnehager og lokalsamfunn – for å bygge relasjoner og gjenopprette tillit. 

    Gjennom et langvarig FORUT-program i Vavuniya (øverste bilde) hospiterer tamilske barnehageansatte fortsatt i singalesiske barnehager, og omvendt. Slik legges grunnlaget for at barn kan vokse opp i et tryggere og mer fredelig samfunn enn foreldrene gjorde.

    I Sierra Leone, et land preget av en brutal borgerkrig, bygges freden stein for stein. Programmet «Living Peace» i Kailahun-distriktet går ut på at familier møtes for å snakke sammen om hvordan konflikter kan forebygges og håndteres. 

    Resultatet er mer enn færre krangler. Det er bedre psykisk helse, mindre kjønnsbasert vold og tryggere oppvekstvilkår for barn.

    Ezikel og Fatu er blant parene som er med på programmet Living Peace i Kailahun-distriktet i Sierra Leone.

    Likestilling og fred hører uløselig sammen. Samfunn der makt og rettigheter er skjevt fordelt, er mer sårbare for konflikt. Når både kvinner og menn har lik rett til utdanning, arbeid og til å bli hørt i familien og lokalsamfunnet, styrkes samfunnets evne til å håndtere uenighet uten vold.

    På kvinnedagen 8. mars er det verdt å minne om at mange av dem som bærer fredsarbeidet i praksis, er kvinner. De organiserer seg mot vold, skaper dialog på tvers av konfliktlinjer og utfordrer strukturer som holder mennesker fast i utrygghet.

    De gjør det ofte uten store talerstoler eller internasjonal oppmerksomhet – men med stor betydning for sine lokalsamfunn.

    Dette er mulig fordi det finnes et sivilsamfunn som både spiller på lag med og fungerer som vaktbikkje overfor egne myndigheter. I land som har levd med kriser, krig og konflikt, er et sterkt sivilsamfunn en forutsetning for varig fred. Norske organisasjoner støtter dette arbeidet, og det er lokalt ledet og lokalt forankret.

    Jan Egeland sa det treffende i Morgenbladet nylig: «Å bruke millioner av norske bistandsmidler på utenlandske lobbyinstitusjoner var både unorsk og uklokt.» Det som derimot er en god norsk tradisjon, er samarbeidet mellom myndigheter og sivilsamfunn for å bygge fred nedenfra. Den modellen er høyst levende – FORUT bruker den hver dag.

    Skal Norge fortsatt være en fredsnasjon, må vi rette blikket dit freden faktisk skapes. Ikke bare til forhandlingsbordene, men til barnehagene, familiene og lokalsamfunnene der tillit bygges – sakte, men sikkert.

    Fredsarbeidere flest bor ikke i New York eller Oslo. De bor der freden trengs mest – og det er de vi skal stå sammen med.

    Ida Oleanna Hagen, generalsekretær i FORUT.
  • Trygge leker, trygge barn

    Trygge leker, trygge barn

    Dette er et innlegg som først ble publisert av Oppland Arbeiderblad.

    Det nærmer seg jul. Lysene tennes, ønskelistene vokser og butikkene bugner av varer.

    Julen handler om å gi, og om å glede dem vi er glade i. Men det er også en tid der vi kan bruke gavehandelen til å gjøre godt, langt utover våre egne hjem.

    Det er kanskje lett å tenke at lek er en selvfølge, men i realiteten er det et alvorlig tema.

    Lek er barnas språk – en måte å lære, utvikle seg og forstå verden på. Den bygger fellesskap, empati og trygghet. Derfor er retten til lek en del av barns grunnleggende rettigheter.

    I FORUT har vi jobbet for barns rettigheter mer enn 40 år, sammen med våre partnere i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

    Når vi snakker om trygge barn, handler det ikke bare om beskyttelse mot vold, fattigdom eller urett. Det handler også om trygghet i hverdagen – i hjemmet, i skolen og i lekene de omgir seg med.

    Derfor er det viktig at vi som foreldre, besteforeldre, tanter, onkler og venner tar små, bevisste valg når vi handler julegaver. Det handler ikke om å peke finger eller skape dårlig samvittighet, men om å bruke den makten vi faktisk har som forbrukere. Når vi spør hvor produktene kommer fra, når vi velger varer som er laget med omtanke for mennesker og miljø, eller når vi velger kvalitet fremfor kvantitet, bidrar vi til endring.

    Hos FORUT har vi lenge hatt fokus på at lekene som brukes i FORUT Barneaksjonen, der over 1000 barnehager deltar hvert år, skal være trygge og etisk produsert. Det betyr ingen giftige stoffer, og at de som lager dem, får anstendig lønn og arbeid under gode forhold.

    Slik blir barnas lek både trygg og meningsfull, ikke bare for barna her hjemme, men også for dem som lager lekene.

    Bærekraftsmål 12 handler om ansvarlig forbruk og produksjon. Innen 2030 skal alle mennesker i verden ha kunnskap om og forståelse av bærekraftig utvikling og et levesett som er i harmoni med naturen. Det må vi alle bidra til, også i julen.

    Barn er ekstra sårbare her, fordi det ofte er voksne som tar forbrukervalg på vegne av dem.

    Så når du står i butikken eller blar deg gjennom nettbutikkene i ukene som kommer, kan du tenke over hva som ligger bak gaven du gir. Kanskje finner du en leke med en god historie. Kanskje velger du å støtte en lokal butikk, eller gir en opplevelse i stedet for noe nytt. Uansett er du med på å gjøre en forskjell – både for miljøet og for mennesker i andre deler av verden.

    Vi i FORUT ønsker deg en riktig god jul og lykke til med gavehandelen. Husk at trygge barn kan forandre verden!

    Julegaver fra FORUT

    Julegaven for barn 2-3 år inneholder valgfritt kosedyr, trefigurer og en fortelling for de minste.

    Legg i handlekurv for å velge kosedyr, eller klikk «betal med Vipps» for standardpakka med skilpadda Palaiya.

    Pris kr. 350,- + eventuell frakt.

    Julegaven for barn 4-6 år inneholder en tegneblokk, blyant, linjal, Monki-merke og valgfritt kosedyr.

    Legg i handlekurv for å velge kosedyr, eller klikk «betal med Vipps» for standardpakka med skilpadda Palaiya.

    Pris kr. 450,- + eventuell frakt.

  • Da alle verdens ledere endelig snakket om psykisk helse

    Da alle verdens ledere endelig snakket om psykisk helse

    Krig og uro skader vår psykiske helse. Derfor må vi ha en beredskap for hvordan vi skal møte dette som samfunn. Verdens ledere begynner endelig å forstå det – alle unntatt én.

    Dette innlegget ble først publisert av Panorama Nyheter.

    Det er i hvert fall én gledelig nyhet på Verdensdagen for psykisk helse 10. oktober: Nå har nesten alle verdens ledere sagt, fra FNs talerstol, at de støtter en ny politisk erklæring som setter psykisk helse – og særlig barn og unges behov – tydelig på agendaen.

    Det skjedde under FNs fjerde høynivåmøte om ikke-smittsomme sykdommer og psykisk helse 25. september.

    Det endelige forslaget til erklæringen er tydelig: Innen 2030 skal 150 millioner flere mennesker ha tilgang til psykisk helsehjelp. I dette ligger et løfte om å styrke livskvaliteten og fremtiden til millioner av barn og unge verden over.

    Erklæringen kunne markert et historisk gjennombrudd om alle land hadde sluttet seg til den. Men på oppløpssiden sa USA nei. Dermed ble den ikke vedtatt, men sendt tilbake til ny behandling.

    Ingen helse uten psykisk helse

    To dager før selve høynivåmøtet satt jeg i en sal i New York, blant annet sammen med Verdens helseorganisasjon (WHO) sin direktør, Tedros Ghebreyesus, og lyttet til Ukrainas førstedame Olena Zelenska. 

    «Skal vi som befolkning overleve denne krigen, må vi ta vare på både vår psykiske og fysiske helse», sa Zelenska.

    Hun, i likhet med en rekke andre globale ledere og helseministre som var til stede, ønsket velkommen at psykiske lidelser endelig settes på den globale agendaen – ti år etter at WHOs direktør uttalte for første gang: «Ingen helse uten mental helse».

    Problemet

    Vi har visst det lenge, at de ikke-smittsomme sykdommene tar flest liv i verden. 

    74 prosent av alle dødsfall globalt skyldes denne kategorien sykdommer, som inkluderer psykiske lidelser, kreft, diabetes, hjerte- og karsykdommer og kroniske lungesykdommer. 

    Selv om psykisk uhelse er en vesentlig del av denne globale sykdomsbyrden, har den fått langt mindre oppmerksomhet enn fysisk helse. 

    Det er dessuten en klar sammenheng mellom psykisk helse og sosiale forhold som fattigdom, utdanning, arbeid og bolig. Økende sosial ulikhet forverrer psykisk helse og øker risikoen for andre ikke-smittsomme sykdommer.

    Ida Oleanna Hagen, generalsekretær i FORUT, på FNs høynivåmøte om ikke-smittsomme sykdommer i New York 25. september 2025.

    Tiltakene

    I den politiske erklæringen om forebygging og kontroll av ikke-smittsomme sykdommer og arbeid for psykisk helse fra høynivåmøtet, tar verdens ledere til orde for noen viktige mål for at flere skal få psykisk helsehjelp: 

    • Integrering av psykisk helse i primærhelsetjenesten
    • Forebygging av selvmord, særlig blant unge
    • Bekjempelse av stigma og sosial ekskludering
    • Beskyttelse mot digitalt stress og skadelig innhold
    • Økt finansiering og redusert egenbetaling
    • Involvering av personer med egenerfaring i utforming av tjenester

    Lista kunne vært mye lengre, men den peker på noe viktig: Dette er en jobb for alle, ikke bare for psykiatere og psykologer.

    Det handler om kunnskap. Det handler om hvordan vi møter oss selv og andre. Det handler om å bygge god folkehelsepolitikk som er tilgjengelig for flest mulig i hvert enkelt land. Det er viktig for oss i Norge, men det er også viktig for norsk utviklingspolitikk. Vi må styrke vår psykiske beredskap.

    Ja til psykisk beredskap 

    Verdensdagen for psykisk helse handler i år nettopp om hvor viktig det er å styrke vår psykiske beredskap – altså evnen til å stå støtt når livet blir uforutsigbart. 

    Uro, kriser og raske samfunnsendringer skaper belastninger som setter både enkeltmennesker og fellesskap på prøve. I Norge snakker vi om behovet for åpne samtaler om psykisk helse på skolen, et arbeidsliv som ser hele mennesket, og tilgang til hjelp når vi trenger det. Vi blir stadig flinkere til å snakke om psykisk helse. 

    Men for millioner av barn og unge som vokser opp i lavinntektsland eller i krig og konflikt, er kriser en del av hverdagen. 

    Ukrainas førstedame la vekt på nettopp dette: Vi vet at krigen skader vår psykiske helse, derfor må vi ha en beredskap på hvordan vi skal møte dette som samfunn, både under og etter krigen.

    Alle lederne – unntatt én

    25. september gikk én etter én av verdens ledere på talerstolen for å anerkjenne nettopp dette: Det blir ikke god helse for alle uten god psykisk helse. 

    Vår egen utviklingsminister, Åsmund Aukrust, sa i talen sin at det er fullt mulig å forebygge ikke-smittsomme sykdommer og psykiske lidelser gjennom politikk, lovgivning og regulering. 

    Han la videre vekt på å styrke vår innsats for psykisk helse, særlig for barn og unge, og trakk fram sivilsamfunnets viktige rolle i arbeidet med å forme en inkluderende og effektiv folkehelsepolitikk. 

    Aukrust brukte også av sin tilmålte taletid til å oppfordre alle til å støtte erklæringen, selv om den i løpet av sommeren hadde blitt kraftig vannet ut på tiltakssiden, noe Norge på en forbilledlig måte ga tydelig uttrykk for. 

    Utviklingsministeren la ikke skjul på skuffelsen sin over at blant annet forslagene om å skattlegge skadelig mat og drikke ble tonet ned etter tøffe forhandlinger. Samme uke kom det fram at blant annet alkoholindustrien hadde utsatt både land og Verdens helseorganisasjon for kraftig press. 

    Det lå likevel an til å bli en dag som kunne gitt oss alle et felles mål og et startpunkt for videre arbeid. Helt til USAs helseminister Robert F. Kennedy Jr. gikk på talerstolen.

    Han avviste den foreslåtte politiske erklæringen med begrunnelsen at den «overskrider FNs mandat og ignorerer de mest presserende helseproblemene». Han nevnte ikke psykisk helse spesielt, men mente erklæringen inneholdt språk om «destruktiv kjønnsideologi» og påstander om rett til abort, noe han mente USA ikke kunne støtte. 

    Det faktum at erklæringen ikke inneholdt slike referanser til abort, men kun til at ikke-smittsomme sykdommer som kreftscreening, må innlemmes i seksuell og reproduktiv helse, underbygger inntrykket av at USAs avvisning er mer prinsipiell enn substansiell.

    Vil resten av verden? 

    Alle andre land ønsket å slutte seg til erklæringen, men uten konsensus ble den ikke vedtatt på høynivåmøtet. Nå ligger den til ny behandling for generalforsamlingen en gang i november. 

    Så vil man jo med rette kunne hevde at det ikke hjelper å støtte en slik erklæring hvis man som ansvarlig myndighet ikke fører en politikk for egen befolkning eller mot andre stater i samsvar med dette. 

    Det endrer uansett ikke to viktige poeng:

    • Psykisk helse har for første gang vært på alle lands lepper. Samtidig. 
    • Alle land som støttet erklæringen, har fått mandat. Og vår egen regjering, ved utviklingsministeren, har en unik mulighet til å kunne ta en lederrolle for global psykisk helse, slik vi tidligere har gjort det på for eksempel vaksiner. 

    For å avslutte med ordene Aukrust selv avsluttet sin tale med: «Det er vårt ansvar å omsette ord til handling.»