Utviklingsministeren snakker fornuftig om at jobbskaping må bli et hovedmål for norsk bistand. Men en jobb er sluttproduktet. Det som er interessant, er hva som ligger under.
Dette er en kommentar skrevet av Ida Oleanna Hagen, generalsekretær i FORUT.
I en landsby på Sri Lanka ligger butikken i stua. Der står Kajtha (30) bak disken, noen skritt fra der barna gjør lekser. Hun selger det folk i landsbyen trenger, og hun tjener penger på det. Men hvordan ble denne jobben til?
Hun måtte kunne lese og regne for å føre regnskap. Hun måtte ha litt penger til å starte opp. Hun måtte ha rett til å bestemme over pengene hun tjente – noe som ikke er selvsagt. Hun måtte være frisk nok, i kropp og hode, til å stå opp hver morgen. Det måtte finnes folk i landsbyen med penger å handle for. Og hun måtte ha andre kvinner rundt seg som gjorde det samme, som hun kunne dele risiko og erfaringer med.
Hun skapte jobben selv, i det øyeblikket forutsetningene var på plass.
Ministeren har rett
Denne uka slo utviklingsminister Åsmund Aukrust fast i VG at jobbskaping blir det viktigste målet for norsk utviklingspolitikk framover. Det er konklusjonen etter Prosjekt Vendepunkt, som ender i en stortingsmelding neste år.
Unge mennesker i det globale sør sier det selv: det de ønsker seg mest, er arbeid og en trygg inntekt. Det kom også nylig fram i en undersøkelse gjort av Strømmestiftelsen blant Generasjon Z i fire land.
Aukrust har rett i at dette også handler om vår egen sikkerhet. Samfunn uten framtidshåp blir ustabile samfunn.
Vi er altså enige i målet. Vi er bare bekymret for veien dit.
Det som stopper folk fra å jobbe
Her er noe nesten ingen kommer til å snakke om i denne debatten: rus og psykisk helse.
I mange av samfunnene FORUT jobber i, forsvinner husholdningens inntekt før den når fram til barna. For noen blir pengene brukt til alkohol. Familien kan ha to inntekter og likevel mangle penger til skolebøker.
Og dårlig psykisk helse er en av de aller største årsakene til tapt arbeidsevne i verden. I lav- og mellominntektsland har svært få med psykiske lidelser noe behandlingstilbud i det hele tatt. Man kan ikke satse på arbeid og samtidig overse det som hindrer folk i å arbeide. Dette er en del av grunnmuren for å skape jobber.
Inntekt er ikke det samme som makt
Folk må ha reell makt til å endre sine egne liv. En kvinne kan tjene penger og likevel ikke bestemme over dem.
I noen samfunn har hun ingen rett til å eie jord, ingen bankkonto i eget navn, og lite beskyttelse hvis mannen tar det hun har tjent. Vi vet også at vold i hjemmet i noen tilfeller øker når kvinner begynner å tjene egne penger, nettopp fordi inntekten utfordrer maktforholdet i familien. En jobbsatsing som ikke tar høyde for dette, kan i verste fall gjøre livet farligere for dem den skal hjelpe.
Butikken har endret hverdagen til Kajtha og familien, men vel så viktig er fellesskapet av kvinner rundt. Dette er kvinner som vet hva de har krav på, og som står sammen om å kreve det.
Det samme gjelder barna. Barnekonvensjonen gir dem rett til skolegang, til hvile og lek, og til beskyttelse mot økonomisk utnyttelse. Barnearbeid er også arbeid. Men en inntekt som forutsetter at et barn slutter på skolen, flytter bare fattigdommen én generasjon fram i tid. Det må være anstendig arbeid vi snakker om.
Hvordan telle?
Når noe blir hovedmål, følger målingen etter. Og «antall jobber skapt» er en forførende indikator: den er lett å telle, den gir raske tall, og den ser flott ut i en årsrapport.
Problemet er at grunnmuren ikke lar seg telle på samme måte. Helse, utdanning, rettigheter og endrede normer er forutsetninger, ikke resultater, og de risikerer å bli nedprioritert nettopp derfor.
Noen forsvinner også helt ut av statistikken. Butikken i stua dukker neppe opp i noen sysselsettingsoversikt. Den er uformell, hjemmebasert og drives på deltid. Slik ser mesteparten av kvinners arbeid ut i verden. Måler vi jobbskaping i registrerte arbeidsplasser, kan kvinnene bli usynlige. Det som er usynlig, blir sjelden prioritert.
Aukrust peker på at de store pengene ligger i private investeringer. Det stemmer for kraftverk, veier og industri. Men ingen investeringsfond finner fram til en kvinne som vil åpne butikk i stua. Der er ofte lokalsamfunnet infrastrukturen, sammen med sivilsamfunn, lokale myndigheter og lokalt næringsliv. Det må ministeren huske.
Norge skapte ikke sine egne jobber
Vi kan se på vår egen historie. Norsk arbeidsliv hviler på helsevesen, skole, barnehager, likestilling og en folkehelsepolitikk som forebygger skader. Disse tiltakene ble innført fordi de var riktige – og resultatet er et av verdens best fungerende arbeidsmarkeder.
Vi bygde det norske arbeidslivet ved å gjøre folk i stand til å jobbe. Og hvilke jobber som faktisk trengs på Sri Lanka, det vet vi ikke i Norge. Hvilken butikk som kan overleve i akkurat denne landsbyen, avhenger av hva naboene mangler og hva de har råd til. Det vet de som bor der. Jobbskaping planlagt ovenfra treffer dårligere enn jobbskaping muliggjort nedenfra.
Drømmen om en jobb
I høst skal tusenvis av norske barn diskutere nettopp dette gjennom FORUTs pedagogiske kampanjer i barnehager og skoler. Hvorfor er arbeid og inntekt viktig? Hva er en drømmejobb? Og hvorfor ser svarene annerledes ut for barna til Kajtha enn for dem?
Barna ser sammenhengene. Det bør stortingsmeldingen også gjøre.
