Prosjektet Rusgifter og utvikling (Alcohol, Drugs and Development, ADD) er FORUTs profilprosjekt. Gjennom forebyggingsaktiviteter integrert i FORUTs prosjekter, kunnskapsutvikling, forskningsformidling, politisk påvirkning og internasjonalt nettverksarbeid, blant annet gjennom Global Alcohol Policy Alliance (GAPA), bidrar FORUT til å ta opp rusproblemer som et utviklingsspørsmål. Prosjekter omfatter aktiviteter i spennet fra aktiviteter på landsbynivå i prosjektlandene til internasjonalt nivå i FN og Verdens Helseorganisasjon.
Regjeringen er i gang med et av de viktigste politiske prosjektene på bistandsfeltet på mange år. FORUT er tett på prosessen.
Prosjekt Vendepunkt skal stake ut kursen for norsk utviklingspolitikk fram mot en stortingsmelding i 2027. Det vil bety mange endringer for bistanden framover.
Hva er Prosjekt Vendepunkt?
Verden har forandret seg dramatisk. Store bistandsland som USA, Tyskland, Frankrike og Storbritannia har kuttet store deler av sine bidrag. Krig og konflikt preger nyhetsbildet. Tilliten mellom land er svekket.
Utviklingsminister Åsmund Aukrust har tatt konsekvensen av dette og satt i gang en bred nasjonal debatt: Hva skal norsk bistand være i en ny og urolig tid?
Prosjektet har gått under navnet Vendepunkt, og består av innspillsmøter, seminarer og høringer over hele landet. Målet er å samle kunnskap og meninger fra organisasjoner, forskningsmiljøer, næringsliv og befolkningen – og bruke det til å forme en ny og oppdatert utviklingspolitikk.
FORUTs stemme i en viktig debatt
FORUT har deltatt aktivt gjennom hele prosessen. Vi har bidratt på innspillsmøter, levert skriftlig høringssvar, skrevet kronikk og sittet i innspillsgrupper sammen med andre bistandsorganisasjoner.
– Vendepunkt handler om å forme norsk utviklingspolitikk for mange år framover. Da må vi være til stede og si høyt hva vi har erfart at virker, sier generalsekretær Ida Oleanna Hagen.
FORUTs innspill handler om tre ting som vi mener må stå i kjernen av en fornyet norsk utviklingspolitikk.
Ida Oleanna Hagen, generalsekretær i FORUT.
La de som kjenner terrenget, lede an
Det viktigste prinsippet i FORUTs arbeid er lokalt ledet utvikling. Det betyr at menneskene som faktisk lever med utfordringene – i landsbyene i Sierra Leone, i fjelldalene i Nepal eller i byene i Malawi – skal ha makt og eierskap over sin egen utvikling.
Bistand som kommer utenfra og forteller folk hva de trenger, virker dårligere enn bistand som støtter opp om lokale krefter som allerede er i gang.
FORUTs partnere er lokale organisasjoner som kjenner behovene. Vår rolle er å bistå med ressurser, nettverk og kompetanse.
Ikke glem den psykiske helsen
En strategisk satsing på global helse er noe av det viktigste Norge kan bidra med. Men helse betyr mer enn vaksinasjon og fødselshjelp.
FORUT jobber særlig med rus og psykisk helse som hindre for utvikling – og dette er et område som lenge har fått for lite oppmerksomhet.
Ikke-smittsomme sykdommer – som hjerte- og karsykdommer, psykiske lidelser og rusproblemer – tar i dag flere liv globalt enn smittsomme sykdommer. Likevel får de langt mindre plass i de internasjonale prioriteringene.
I en tid der USA trekker seg tilbake fra global helse, er det viktigere enn noensinne at Norge fyller noe av dette tomrommet.
– Vi kan ikke bekjempe fattigdom hvis vi overser den psykiske helsen til menneskene vi vil hjelpe. Det henger uløselig sammen, sier Hagen.
Ingen lykkes alene
Det tredje budskapet FORUT har løftet fram i Vendepunkt-prosessen handler om hvordan vi jobber sammen. For at bistand skal lykkes, må sivilsamfunn, forskningsmiljøer, næringsliv og lokale, nasjonale og globale myndigheter spille på lag.
FORUT er en del av dette økosystemet. Pengene du gir som fastgiver, inngår i et større samspill: lokale organisasjoner på bakken, norske myndigheter som setter rammen, og internasjonale organer som koordinerer. Hele kjeden må fungere – fra grasrota til det globale nivået.
– Vi lykkes bare når vi drar i samme retning. Det gjelder oss i FORUT, og det gjelder norsk utviklingspolitikk som helhet, sier Hagen.
Hva skjer videre?
Innspillsrunden i Prosjekt Vendepunkt er over, og regjeringen tar sikte på å legge fram en stortingsmelding om norsk utviklingspolitikk i 2027. Den meldingen kan komme til å forme norsk bistand i mange år framover.
FORUT følger prosessen tett og vil fortsette å løfte fram stemmene til menneskene vi jobber for – og prinsippene vi tror på og ser fungerer.
– Vi fortsetter å kjempe for at folk skal få oppfylt sine rettigheter og ha reell makt til å endre egne liv. Trygge barn kan forandre verden, avslutter Hagen.
Fra en workshop om lokalt ledet utvikling, på gruppe med blant andre statssekretær Stine Renate Håheim.
Rahim er fire år og holder pappaen sin hardt i hånden. Han ser opp på ham med tillit, stolthet og forventning i blikket. For Rahim er Anotany en helt. Ikke fordi han er sterk, rik eller alltid glad – men fordi han er der. Hver dag.
Anotany er 32 år og bor med familien sin i et lokalsamfunn nord på Sri Lanka.
Her lever de tett på havet, naturen – og på hverandre. Livet er sårbart, men båndene er sterke. Spesielt mellom far og sønn.
Pappa er helten
Rahim bryr seg ikke om at pappa syns livet er vanskelig. Han bryr seg ikke om medisiner, bekymringer eller tapte drømmer. Når pappa sitter på gulvet og leker, da er alt som det skal være.
For Anotany er dette en gave. Men han ønsker så inderlig å være mer. Å bidra mer.
– Tidligere var jeg fisker, og jeg savner det. Det er fortvilende å ikke kunne bidra mer til familiens inntekt, men jeg må bruke kreftene mine på barna. De er fremtiden, sier han stille.
Kampen begynte tidlig
Anotany begynte å bruke cannabis allerede som 17-åring. Senere tok alkoholen over. Som 25-åring ble han psykisk syk.
Rusen er for lengst lagt bak ham. Han har vært rusfri siden han ble far, men de psykiske plagene har blitt værende. Han går til behandling hver måned og bruker mye medisiner.
Kroppen tåler ikke lenger det tunge arbeidet på havet. Et engasjement som sikkerhetsvakt ble kortvarig.
I stedet er han hjemme. Tar seg av barna, Rahim på fire og Pavustina på ni. Ofte får han hjelp av sin egen mor.
Kona, Utnaya, er ute og jobber.
Et liv uten pauser
Utnaya er 36 år og jobber sju dager i uka. Hun er dagarbeider og gjør det hun får tak i – ofte i landbruket. For dette tjener hun rundt 2000 rupees om dagen. Det er ikke nok.
Når hun kommer hjem fra jobb er det Utnaya som starter på husarbeidet og tar over oppfølgingen av barna. Mannen går inn i seg selv – han har nok med det.
Utnaya vokste selv opp med en far som drakk. Barndommen var preget av utrygghet. Da hun ble voksen, håpet hun på et bedre liv. En ny start. Men livet ble ikke slik hun hadde drømt om.
Når vi spør henne om håp for framtiden, blir det stille. Så begynner hun å gråte.
Hun sier at livet hennes er ferdig. At hun ikke drømmer for seg selv lenger.
Alt håpet hun har, ligger i barna.
– Jeg vil bare at de skal få gode jobber og en trygg økonomi. Det er alt som betyr noe.
Når foreldrene mister håpet
Det er tungt å høre. To foreldre som bærer mer enn de klarer. To voksne som tviler på sin egen verdi.
Anotany er full av bekymringer, særlig for barnas framtid.
Han vil så gjerne jobbe, bidra og være den forsørgeren samfunnet forventer. At det er kona som forsørger familien, er uvanlig og sliter på selvfølelsen hans.
Samtidig har han ett klart mål, formet av Utnayas historie: Å ikke bli som svigerfaren. Å ikke la alkohol og håpløshet ødelegge neste generasjon.
Et sikkerhetsnett som bærer
Når livet kjennes for tungt å bære alene, betyr det mye å ha noen som står der. For Anotany og familien er dette sikkerhetsnettet helt avgjørende.
Gjennom FORUT har familien fått støtte over mange år. Huset de bor i, ble bygget med FORUT-støtte allerede i 1997 – et hjem som fortsatt gir ly når verden utenfor er urolig.
I dag får Anotany behandling for sine psykiske lidelser ved et distriktspsykiatrisk senter som FORUT samarbeider tett med. Det gjør hjelp tilgjengelig for dem som ellers ville stått uten.
Støtten er også helt konkret. Når inntekten ikke strekker til, får familien jevnlig tørrmat. Kyllingene de har fått, gir både egg og kjøtt – små ting som gjør en stor forskjell i hverdagen, og som gir barna mat på bordet.
Det er FORUTs lokale partner FRIENDS som følger familien tett. De kjenner lokalsamfunnet, ser menneskene bak tallene og jobber målrettet for å styrke kvinner gjennom arbeid og egen inntekt.
Når kvinner får mulighet til å stå på egne bein, styrkes ikke bare familiene, men hele lokalsamfunn.
Samtidig jobber FRIENDS langsiktig for å forebygge rusproblemer og dårlig psykisk helse – alvorlige samfunnsproblemer i et land preget av mange år med borgerkrig, økonomiske og politiske kriser og ikke minst naturkatastrofer.
Håpet lever i barna
Selv om foreldrene har mistet håpet for sine egne liv, finnes det håp for Rahim og Pavustina. I tryggheten de får hjemme. I kjærligheten fra en far som, til tross for alt, er til stede. I en mor som sliter seg ut for at barna skal få mat og muligheter.
Rahim vet ingenting om bekymringer, økonomi eller psykisk sykdom. Han vet bare at pappa er der. At pappa holder hånden hans. At pappa er helten.
Hver dag møter FORUT familier som denne. Familier der håpet er skjørt – men ikke borte.
Og hver dag kan vi bidra til at barn får være trygge. For trygge barn kan forandre verden.
I et felles opprop oppfordres regjeringen til å styrke Norges innsats for global helse i en tid med økende globale behov og svekket internasjonalt samarbeid.
Oppropet er et innspill til regjeringens pågående Vendepunkt-prosess – arbeidet med å stake ut retningen for norsk utviklingspolitikk og internasjonalt engasjement i årene fremover. Det ledes av utviklingsminister Åsmund Aukrust (bildet over, tatt av Torgeir Haugaard / Forsvaret).
Oppropet er signert av FORUT og 34 andre organisasjoner og 7 akademikere som jobber med global helse, utvikling og humanitære spørsmål.
Hva bør Norge gjøre fremover?
Ti anbefalinger ligger inne i oppropet:
Innsatsen for global helse bør komme styrket gjennom prosjekt Vendepunkt. Andelen av bistandsbudsjettet som går til global helse bør økes til 15 prosent.
Global helse er mer enn bistand og bør behandles deretter. Global helsesikkerhet og beredskap forutsetter tverrsektorielt samarbeid og investeringer. Norge bør finansiere deler av innsatsen utenfor bistandsbudsjettet og sikre tydelig koordinering og delt ansvar på tvers av relevante departementer og etater.
Norge bør bidra til bedre samspill i det globale helseøkosystemet. I de pågående reformdiskusjonene for globale helseinitiativer og internasjonale partnerskap må Norge ta en pragmatisk og tydelig lederrolle for mer effektiv ressursbruk, sterkere regionalt og nasjonalt eierskap til helseleveranser, men også videreføring av globale funksjoner der det fortsatt er store behov for det, og resultatene er gode.
I mange land er sivilsamfunnet avgjørende for å nå sårbare grupper og sikre tilgang til helsetjenester. Norge bør anerkjenne og styrke sivilsamfunnet som en viktig aktør i utviklingen av bærekraftige og robuste helsesystemer.
Norge bør fortsette å satse på kunnskap og data, både gjennom å føre en kunnskapsbasert politikk, og gjennom å videreføre investeringer i robuste datasystemer. Norge bør også styrke innsatsen i bekjempelse av desinformasjon som hindrer bedret helse.
Norge bør fortsette å satse på kunnskap og data, både gjennom å føre en kunnskapsbasert politikk, og gjennom å videreføre investeringer i robuste datasystemer. Norge bør også styrke innsatsen i bekjempelse av desinformasjon som hindrer bedret helse.
Norge bør styrke sitt internasjonale bidrag innen folkehelse, basert på norske erfaringer med forebygging og sterke offentlige helsetjenester. Dette inkluderer blant annet primærhelsetjenester, universelle løsninger og effektive reguleringer som beskytter befolkningen mot helseskadelige produkter og kommersielle interesser. Regjeringen bør i større grad samle og mobilisere norske kompetansemiljøer inn mot den internasjonale innsatsen.
Norge bør stå tydelig opp for en rettighetsbasert tilnærming i global helse. I møte med økende global motstand mot rettigheter bør Norge vise tydelig lederskap.
For å lykkes med mer effektiv innsats innen global helse bør Norge organisere innsatsen bedre på tvers av sektorer. Regjeringen kan løse dette gjennom å gjenopprette stillingen som global helseambassadør og å opprette et statssekretærutvalg for global helse.
I Norge bør sivilt samfunn, akademia og privat sektor konsulteres i utforming og implementering av norsk innsats for global helse. Dette vil også bidra til å styrke legitimiteten i den norske befolkningen.
Når utviklingsminister Åsmund Aukrust og forsvarsminister Tore O. Sandvik kommer til Hamar 7. april, er det for å starte en viktig samtale: Hvordan skal norsk bistand møte en mer urolig verden?
Dette er en kronikk skrevet av Ane Tosterud Holte, seniorrådgiver, og Ida Oleanna Hagen, generalsekretær i FORUT. Den ble først publisert av Hamar Arbeiderblad.
Innspillsmøtet er det andre i regjeringens Prosjekt Vendepunkt – en prosess som skal stake ut kursen for norsk utviklingspolitikk fram mot en stortingsmelding i 2027.
Overskriften for møtet er spissformulert: Skal norsk bistand bekjempe fattigdom – eller være et sikkerhetspolitisk verktøy?
Vårt svar er at norsk bistandspolitikk skal bekjempe fattigdom. Men at det også er noe av det viktigste vi kan gjøre for vår egen og verdens sikkerhet. For hva skjer i et samfunn der lokale strukturer er fraværende?
FORUT er Innlandets bistandsorganisasjon, med base i regionen og partnere i noen av verdens mest sårbare samfunn. Vi vil løfte fram tre områder som bør stå sentralt i Prosjekt Vendepunkt.
For det første: Makt og ansvar til lokalsamfunn. Utviklingen i Innlandet formes best av dem som kjenner regionen og behovene her. På samme måte er det de lokale folka i Sierra Leone, Malawi og Nepal som har den beste forutsetningen for å lede an i utviklingen i sine egne samfunn.
Når vi lar kjentfolk lede an, øker sjansen for å finne den tryggeste og mest bærekraftige ruta mot målet. Det er det vi i bistanden kaller lokalt ledet utvikling. Lokal forankring, lokalt eierskap og et samspill mellom sivilsamfunn og lokale myndigheter er forutsetninger for varig utvikling og sikkerhet.
Samfunn uten lokalt forankrede strukturer er mer sårbare for konflikt, ekstremisme og kollaps.
Vår rolle, som bistandsorganisasjon i Norge i utviklingssamarbeidet, er å bistå med kompetanse, nettverk og ressurser.
For det andre: God helse for alle. Av alle viktige ting, er en strategisk satsing på global helse det viktigste Norge kan bidra med.
Sterke helsesystemer er en grunnmur – både for utvikling og for sikkerhet. Et samfunn som evner å ta vare på befolkningens fysiske og psykiske helse, står bedre rustet mot kriser, enten de er pandemier, klimarelaterte eller politiske.
Norge vet hva som virker. Vår egen folkehelsemodell viser verdien av forebygging og samspill mellom stat, kommune og sivilsamfunn.
Norge har lenge hatt en lederrolle i global helse. I en tid der USA trekker seg tilbake, er det viktigere enn noensinne at Norge tar ansvar – og at vi satser på å bekjempe både smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer. Sistnevnte tar i dag flest liv globalt, men kan ofte forebygges.
Vi bekjemper verken fattigdom eller konflikt uten at mennesker har god fysisk og psykisk helse til å møte utfordringene de står i.
For det tredje: Samarbeid for å nå målene. Bistand lykkes ikke gjennom enkeltstående prosjekter alene.
Helheten er nøkkelen: Det starter hos dem som kjenner terrenget best – som landsbyene i Sierra Leone der lokale ildsjeler jobber for at jenter skal få gå på skole. Den lokale partnerorganisasjonen legger til rette sammen med egne myndigheter, FORUT og norske myndigheter bidrar med støtte, og internasjonale organer setter rammen. Slik går kretsløpet. Fra grasrota til det globale, og tilbake igjen.
For eksempel følger FORUTs arbeid med psykisk helse og psykososial støtte Verdens helseorganisasjons anbefalinger. De handler om hvordan sivilsamfunnet kan bidra til å bygge robusthet i befolkningen og styrke nasjonale helsesystemer.
Dette er investeringer i stabilitet.
Derfor må regjeringens arbeid med norsk bistandspolitikk legge til grunn at vi alle; sivilsamfunn, akademia, næringsliv og forvaltning har en rolle å spille i norsk utviklingspolitikk. Vi er alle en del av viktige verdikjeder – og lykkes bare når vi spiller sammen.
Prosjekt Vendepunkt gir Norge en mulighet til å fornye utviklingspolitikken. Vi håper regjeringen griper den – og husker at den sikreste ruta alltid stakes ut av dem som kjenner terrenget best.
Ti år gamle Mayetteh (foran til høyre) går på skolen, men ikke alle jenter i Sierra Leone gjør det. Lokale ildsjeler samarbeider med FORUT for at jenter skal få skolegang. Foto: Øyvind Strand Endal
– Dette handler om mye mer enn politikk. Kampen for likestilling er personlig, sier Bertha Chulu (27).
Hun er nestleder i FORUTs partner Young Women in Action (YWA) i Zambia, en rettighetsorganisasjon drevet av – og for – unge kvinner.
Zambia er et mangfoldig land. 73 språk og minst like mange kulturer og tradisjoner.
Samtidig er Zambia et patriarkalsk samfunn, der menn historisk har hatt mest makt – og fortsatt har det. Fattigdom og store sosiale forskjeller gjør situasjonen enda vanskeligere for mange jenter og unge kvinner. Det er nettopp derfor Young Women in Action ble startet.
I dag samarbeider FORUT og YWA blant annet om forebyggende arbeid og politisk påvirkning for en alkoholpolitikk som fremmer folkehelse – spesielt for kvinner og jenter.
Her formes politikken av dem som selv kjenner urettferdigheten på kroppen. Ingen i ledelsen er over 35 år – det er en regel.
Fire styremedlemmer har tatt seg fri for å møte oss på kontoret. De jobber alle fulltid andre steder og bruker fritiden sin i Young Women in Action.
Jeg blir både imponert og inspirert av å snakke med disse unge kvinnene. Jeg spør om de vil fortelle sine historier.
Hvorfor er kampen for likestilling så personlig for dem?
– Jeg visste at noe var urettferdig
Den første som snakker, er Thokozile Banda (24). Hun er ansvarlig for juridiske saker i styret og jobber ved Transparency International Zambia i avdelingen for rådgivning og juridisk bistand til borgere.
Hun begynner med barndommen:
– Jeg vokste opp hos bestemoren min og storfamilien min, og tidlig virket det som om mine huslige plikter ble ansett som viktigere enn utdanningen min fordi jeg var jente. Det ble til og med sagt rett ut at en fremtidig ektemann ville gjøre det vanskelig for meg hvis jeg ikke var flink i husarbeid.
– Jeg husker at jeg gjorde motstand — jeg følte at det ikke var riktig at jeg skulle behandles annerledes fordi jeg var jente.
– Jeg så at mange zambiere ble oppdratt på samme måte.
Allerede som 13-åringer begynner mange jenter å forsvinne fra skolen på grunn av tidlige graviditeter, barneekteskap eller ulike former for utnyttelse av voksne, som såkalte sugar daddies, for å tjene penger til mat. Noen opplever også seksuelle overgrep fra lærere eller bussjåfører for å få fortsette utdanningen sin.
Verre å ha mensen enn å bli gravid?
– Av de 60 jentene jeg gikk på videregående med, var det bare en håndfull som kom seg gjennom skolen og kunne begynne på høyere utdanning. Det er hjerteskjærende; myndighetene, skolene og politiet må gjøre mer for å bryte denne fattigdomssyklusen for jenter, sier Thokozile.
– Hvis du blir gravid som 13-åring, må du skaffe mat til barnet ditt, og skole blir enda mer uoppnåelig.
Hun forteller også om en virkelighet mange sjelden snakker om.
– Når du er fattig og ikke har råd til bind eller tamponger, må jenter i noen avsidesliggende områder sitte under et tre under menstruasjonen slik at blodet kan renne ned i et hull i bakken. For mange jenter er det verre enn å bli gravid.
– I tillegg til at de mister en uke skole hver måned, blir de utsatt for infeksjoner og insektbitt mens de er isolert ved dette treet.
Til slutt legger hun til:
– Det er derfor jeg er med i YWA – jeg skjønte at jeg måtte slå meg sammen med andre unge kvinner. Vi trenger en holdningsendring – blant menn og kvinner, gutter og jenter, og i politikken.
Det stikker like mye i hjertet mitt som i Thokoziles sitt når hun forteller.
Det gjør vondt at det fremdeles er helt grunnleggende menneskerettighetsbrudd som hindrer jenter og kvinner i å ha makt i egne liv.
Når beslutningene tas uten kvinner
Bertha Chulu (27), nestleder i styret, nikker og sier at hennes bakgrunn og historie er ganske lik som Thokozile sin.
Hun jobber i organisasjonen Healthy Learners som koordinator for politisk påvirkning og myndighetskontakt. Hun beskriver seg selv som en lidenskapelig global helse-entusiast.
– Det er derfor det har vært så smertefullt å innse at alle viktige globale helsepolitiske beslutninger tas av menn, mens de fleste helsearbeidere på bakken er kvinner.
Hun fortsetter:
– Alle bildene som illustrerer globale helseutfordringer viser som regel kvinner — men de er ikke til stede i rommene der beslutningene tas. Det gjør meg rasende.
Bertha er også opptatt av diskriminering på arbeidsplassen, der mange kvinner tvinges til å møte et vanskelig dilemma: å velge mellom å bli gravid eller satse på karrieren.
– Må vi virkelig velge?
De andre nikker gjenkjennende.
Hun forklarer at unge kvinner som klarer å få en jobb, ofte møter grov diskriminering når de blir gravide og tar fødselspermisjon.
Politikken er ikke annerledes. Bare 15 prosent av parlamentsmedlemmene i Zambia er kvinner.
– Det virker lettere å vedta en likestillingslov enn å faktisk gi plass til flere kvinner. Det er så mye hykleri. Det er derfor jeg er med i YWA.
Å miste – og finne tilbake – stemmen sin
Dorcus Chifunda (27) er styrets informasjonssekretær og jobber til daglig i Strong Minds som HR- og lederassistent.
Men det var ikke karrieren hun drømte om som ung.
Hun satset først på matematikk og IT — fagfelt dominert av gutter. «Dette er ikke et sted for kvinner», var holdningen hun møtte under studiene og i starten av arbeidslivet.
– Jeg hadde så lyst til å jobbe med IT, sier Dorcus.
– Men jeg krympet meg i møter når noen spurte hvem som kunne teknologi. Jeg turte aldri løfte hånden. Jeg trodde ikke jeg var i stand til det — og jeg ga opp den karriereveien.
I stedet fant hun sitt kall i personalarbeid.
– Jeg har jobbet for å sikre at både menn og kvinner har like muligheter og får anerkjennelse for kompetansen sin. Å bidra til å skape rettferdige arbeidsplasser og støtte andres vekst — det føles som en seier.
Hun smiler.
– Og nå tør jeg å snakke offentlig igjen. Jeg føler at jeg har fått tilbake karrieren min, selvtilliten min og stemmen min.
En delt smerte
Nalishebo Siambo (27) er styreleder i YWA og jobber som driftsansvarlig i LOLC Finance.
Hun har lyttet til de andres historier før hun begynner.
– Jeg kjenner igjen smerten deres. Det er en delt smerte. Og vi tar oss sjelden tid til å snakke om den.
Hennes egen historie begynner også i barndommen. Hun er inspirert av historien til moren sin, som fortsatt gikk på skole da hun ble gravid. Som én av elleve søsken fikk alle brødrene fullføre skolegangen, mens døtrene måtte ta ansvar hjemme.
Da Nalishebo vokste opp, så hun det samme mønsteret overalt:
Jenter måtte gjøre husarbeidet før de gikk på skolen. Guttene slapp. Jentene måtte gå. Guttene fikk sykler.
Da jentene kom frem til skolen, var de utslitte.
– Mange sovnet i timene av utmattelse, sier Nalishebo.
– Å måtte være vitne til dette! Det er det som gjør denne kampen personlig.
– Det er som om jenter forventes å krympe, mens gutter forventes å strekke seg etter mer. Å bli med i YWA var min måte å gjøre det jeg drømte om — å gi makt til unge kvinner.
– Alle i dette styret er under 30. Vi er en del av utviklingen vi ønsker å se. Her er jeg en aktør, ikke en mottaker. Jeg elsker virkelig rommet jeg har fått ta, sier hun.
Fra venstre: Nalishebo Siambo (styreleder YWA), Thokozile Banda (styremedlem YWA), Ida Oleanna Hagen (generalsekretær i FORUT), Dorcus Chifunda (styremedlem YWA) og Bertha Chulu (nestleder YWA).
Råd til oss mødre
Det har falt noen tårer underveis i samtalen. Jeg er sterkt berørt, både av deres historier og at de selv berøres av å dele den.
Jeg tenker på hvilket ansvar jeg selv har, og må spørre disse unge kvinnene om noe personlig.
Jeg forteller at jeg er mor til to sønner og spør hva de mener jeg bør lære dem.
Thokozile tar ordet først:
– Mitt beste råd er å lære sønnene dine å være hensynsfulle og forståelsesfulle, og at jenters utfordringer ikke skal trampes på, ties eller gjemmes bort på soverommet.
Hun forteller at mange menn behandler mødrene sine godt, men ikke kjærester eller koner.
– Lær sønnene dine å behandle alle kvinner godt — ikke bare mødrene. Og lær barn å gripe inn når de ser urett. Hvis ikke, er de en del av problemet.
Bertha henger seg på.
– Mødre må oppmuntre barna sine til å tenke utover kjønn — til å gjenkjenne urett og til å holde et åpent sinn, sier hun.
Dorcus mener det er viktig at mødre lærer sønnene sine at konkurransen blir tøffere.
– Når vi lykkes med likestilling vil mange dyktige jenter konkurrere om de samme jobbene — og gutter må forstå at de må jobbe like hardt for å lykkes, sier hun.
Til slutt sier Nalishebo:
– Verden er hard. Det viktigste mødre kan gjøre er å gi døtre et trygt sted hvor de blir elsket og verdsatt.
– Og lær sønnene dine dette: De har et ansvar for å gjøre rommet rundt søstrene sine, venninnene sine og kjæresten sin trygt.
Mandag var det mulighet til å komme med innspill direkte til Stortingets Utenriks- og forsvarskomité.
Hagen pekte på at over 70% av alle dødsfall i verden skyldes ikke-smittsomme sykdommer som hjerte – og lungesykdommer, kreft og psykiske lidelser. Andelen av for tidlig død som skyldes denne sykdomsbyrden er hele 86% i lav- og mellominntektsland.
Hun henviste blant annet til krigen i Ukraina, og under spørsmålsrunden delte hun sterke inntrykk på et møte under FNs høynivåmøte i New York der Ukrainas førstedame Olena Zelenska deltok.
– Skal vi overleve som befolkning, må vi ta vare på både vår psykiske og fysiske helse, sa Zelenska.
Her er hele innlegget fra FORUT i høringen
Gratulerer med vervet i utenrikskomiteen og takk for invitasjonen! Mitt navn er Ida Oleanna Hagen og jeg er generalsekretær i FORUT.
Vårt utviklingssamarbeid skjer gjennom partnerskap med organisasjoner i det globale sør. Lokalt forankrede organisasjoner med høy legitimitet og tilstedeværelse fungerer både som samarbeidspartnere og vaktbikkjer for nasjonale myndigheter og styrker demokratiet. Derfor må støtten til sivilsamfunnet styrkes, ikke kuttes.
Kjære komite; jeg vil bruke tida på å snakke om global helse i ei ny tid. FORUT er en del av et globalt nettverk av folkehelseaktivister og vi støtter helhjertet regjeringens ambisjoner om å styrke nasjonale helsesystemer, sikre universell helsetilgang, fremme seksuell og reproduktiv helse og forbedre primærhelsetjenesten.
Men skal vi gjøre en reell forskjell framover, må vi i fortsettelsen også rette innsatsen mot det som tar flest liv.
Over 70 % av alle dødsfall i verden skyldes ikke-smittsomme sykdommer som hjerte – og lungesykdommer, kreft og psykiske lidelser. Andelen av for tidlig død som skyldes denne sykdomsbyrden er hele 86 % i lav- og mellominntektsland.
Vi lever i en tid, ikke bare med store globale helseutfordringer, men også store kutt i bistand. Det krever at vi alle må jobbe smartere. Derfor må Norge støtte nasjonale helsemyndigheter i det globale sør i å innføre helsepolitikk som inkluderer å skattlegge de kjente risikofaktorene for folkehelsesykdommene, som tobakk og alkohol.
Som vår egen utviklingsminister sa selv under FNs høynivåmøte i september: «Dette er nødvendige og billige tiltak som gir dobbel effekt ved å redusere sykdomsbyrden og øke inntektene.»
Her er vi på lag med Verdens helseorganisasjon, som er en svært viktig bidragsyter til helsemyndigheter og sivilsamfunn i kampen for at folkehelsepolitikk skal beskytte folk, ikke næringsinteresser. FORUT er derfor glade for at regjeringen endelig foreslår å øke støtten til WHO, selv om økningen burde vært enda høyrere.
Kjære komite, skal vi nå målet om universell helsedekning, må vi bidra til at ressursene brukes effektivt og riktig. Da må vi som en ledende global helseaktør kreve at vi forebygger der vi kan, og at god helse for alle også betyr god psykisk helse for alle.
Det er altfor mange mennesker med psykiske lidelser som opplever et dobbelt menneskerettighetsbrudd – både ved manglende tilgang til helsetjenester og ved å bli utsatt for skam, stigma og overgrep som feilaktig anses som behandling.
For dette vet vi: selv etter en våpenhvile, er det fortsatt krig i hodene på barn i Ukraina og i Gaza.
